"Mitt liv som hund" er en svensk film fra 1985. Filmen bygger på Reidar Jönssons kjente novelle "Mitt liv som Hund". Da boken kom ut ble den godt mottatt og boken ble raskt oversatt til en rekke språk. Filmen som er regissert av Lasse Hällström gjorde også en stor suksess da den kom ut, den er også oversatt til flere språk. Filmen har gode skuspillere. At flere en meg er fornøyde med skuespillerne kommer tydelig fram gjennom flere omtaler. Hovedrolleinnehaver Anton Glanzelius og filmen ble belønnet med Guldbaggen som er en gjev svensk filmpris.
Filmen "Mitt liv som Hund" handler om Ingmar, og om hvordan han opplevde året 1959. På grunn av moren som er syk, blir Ingmar og broren hans tidlig i filmen sendt til hver sin slektning. Ingmar havner hos onkelen sin sør i Sverige. På landet skjer det mye og lokalsamfunnet byr på mange spennende opplevelser for Ingmar. Ingmar møter kjærlighet og vennskap i det lille lokalsamfunnet. Det er dette handlingen i filmen dreier seg om.
Midtveis i filmen er sommerferien over og Ingmar reiser hjem. Moren er dessverre ikke blitt bedre og Ingmar blir sendt tilbake til bygda og onkelen sin. Det blir fort vanskeligere for Ingmar å passe inn. Etter en tøff tid får han vite at moren er død og at Sickan, deres gamle hund, er død. Kommunikasjonen med innbygerne på bygda når et bunnpunkt, men etterhvert kommer Ingmar seg og mot slutten er Ingmar nesten blitt den samme gamle gledessprederen som han en gang var.
Gjennom hele filmen har Ingmar en dyp filosofisk tankegang og det er her titelen "Mitt liv som hund" kommer inn. Ingmar syntes synd på flere hunder blandt annet hunden Laika, "Tenk å sende en hund ut i verdensrommet og ikke være klok nok til å sende med nok mat" er et sitat Ingmars ofte filosoferer rundt. Ingmar sammenligner sitt eget liv med Laikas. Midt i filmen da Ingmar har det som tøffest, tror han faktisk han er en hund og begynner å bjeffe. En av disse scenene blir vist som første scene. Dette er trolig ment som et frampek som skaper en kontrast til det gode livet som skisseres i starten av filmen.
Det er brukt mye ressurser for å skape en god struktur i filmen. Filmen er bygget opp kronologisk, og inneholder få frampek. Regissøren har heller valgt å bruke repitisjon, både av scener og av dialoger for å få fram budskapet. Filmens skuespillere er relativt uerfarne, men jeg syntes ikke filmen bærer preg av det, eller mister troverdigheten sin. Manuset legger også opp til den frie flyten som dialogen bærer preg av. Jeg vil si alle personene i filmen gjenomgår en ganske drastisk endring i væremåte. Enkelte går fra å være selvopptatte til å bry seg om andre, mens andre vokser som personer.
Filmen bærer preg av få "skole" virkemidler, altså de virkemidlene elever lærer at en film bør inneholde. Denne mangelen i seg selv er et virkemiddel som retter mer fokus over på miljøskildringene og skuespillernes tolkning av deres roller. Jeg syntes det er dette som gjør filmen så bra. Miljøet som skildres er det typiske "bygdemiljøet", som alle kjenner til fra andre filmatiseringer som f.eks."Emil i Lønneberget" osv. Et av de viktigste virkemidlene i film, musikk, brukes lite. De få gangene musikk brukes er når musikken skal hjelpe seeren til å tolke stemningen "riktig", foreksempel spilles trist musikk når vi skal føle sorg.
Kameravinkel er et indirekte virkemiddel da vinkelen kan påvirke vår oppfatning av scenen. Dette brukes mye i filmen for å skape de riktige stemningene. Eksemplevis brukes froskeperspektiv, for å illustrere makt hos de personer i filmen som har det.
